Hva er døden?

Menneskets livsløp:
Fødsel – Livet – Døden - Deretter

Mennesket: Dette er et menneskets livsløp: Unnfangelsen – Fødselen - Livsløp med gjerninger, tro osv. - Død – «opphold» som død i graven, men ikke glemt! – Oppstandelsene – Bedømmelse/dom - Evig liv - eventuelt evig død:
Guds frelsesplan går i flere avdelinger (1 Kor 15:23, les hele 1 Kor 15!).

Menneskets begynnelse

Skapelsen av mennesket: Av jorden – Livspust/Livsånde – Ånd – Hellig Ånd
Da Gud skapte mennesket begynte han med å forme en mann av jorden! Deretter blåste han livspust/livsånde i ham slik at han ble en levende sjel (hebr: nefesh, gresk: psüchê), en levende pustende skapning (også oversatt med levende vesen) (1 Mos 2:7).

Ordet som er oversatt med livsånde her er ruwach på hebraisk, pneuma på gresk. Det har betydningene ånde/livspust, menneskeånd, sinn (men også vind). Foruten at et menneske selvsagt må kunne puste har det altså en ånd i seg, noe som gjør det til nettopp et menneske til forskjell fra dyrene som vi forenklet kan si har instinkter. Denne ånden er ikke en alter ego «person» i mennesket, men den er den personen. Altså Oles ånd er Ole selv, hans selv, hans personlighet osv.

Det står at vi er skapt i Guds lignelse, altså ligner vi i ham i vesen, men vi er foreløpig kjødelige, altså av kjøtt og blod, mens han er Ånd. Hans Ånd er altså ham selv og siden Gud er hellig kalles hans Ånd for Den hellige Ånd eller Ruwach Ha’Kodesh på hebraisk.

Strongs Concordance definerer ånd slik (det er ikke tatt med perifere betydninger):

H7307 ruwach, roo'-akh; fra ruwach (H7306); vind; pust/ånde, følsom eller også kraftig utpust; billedlig: liv, sinne, åndelig, ord for ånd, men bare til et rasjonelt (tenkende) vesen, mennesket. Inkludert er menneskets selv og dets funksjon. Videre betydning: luft, sinne, vindpust, rasjonell, mot, sinn, ånd, storm.

Altså: Mennesket er skapt med et legeme - det er et pustende, levende vesen også kalt sjel, (nefesh på hebraisk) og - det har ånd (selvet).

Ved at vi har ånd er mennesket gjort klart for å kunne påvirkes og ta imot Guds Ånd (ved en eventuell omvendelse Apg 2:38). Dette er en av egenskapene mennesket har fått og som gjør at Gud sier vi er skapt i hans bilde/lignelse..

Unnfangelsen
Allerede ved unnfangelsen, da sædcellen trenger inn i eggcellen
og den første delingen i egget skjer, er et menneske på vei. Gud
vet om det, ja selv før det er kommet dit:

For du har skapt mitt indre, du har vevd meg i mors liv. Jeg
takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis.
Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.
Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt
skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem
var kommet (Sal 139:13-14, og 16). Se også Jer 1:4-5, Job 31:15,
Jes 44:24

Fødselen
Det står ikke noe «opphøyet» om selve fødselen i Bibelen. Den er en naturlig ting og hebreerne feiret ikke fødselsdager (bare to feiringer av fødselsdager er omtalt i Bibelen, en om Farao og en om Herodes – begge hedninger). Et menneske måtte ha gjort noe med livet sitt slik at det kunne hedres underveis og ha godt ettermæle etter sin død.

Det er verd å nevne at det er to typer fødsel i Bibelen. Den naturlige, som alle levende har bak seg, og "den nye fødsel". Den nye fødsel eller det å være «fødte på ny» er når et menneske vender om, tar i mot Jeshua som sin forsoner og tilgivelse og inngår «Den nye pakt i Jeshuas blod» (Luk 22:17-20 + Apg 2:38), dette som denne hjemmesiden kaller Jeshuapakten. I denne dåpspakten med Gud blir vår syndeskyld sonet av Jeshua (Kol 2:23-14) og vi starter på et nytt liv, denne gang i lydighet til Gud og hans Standard, torahen (både bokstaven og Ånden i den). Dette kaller de nytestamentlige forfatterne «å bli født på ny av vann og Ånd:

Jeshua svarte Nikodemus: "Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Ingen kan se (eller forstå) Guds rike hvis han ikke blir født på ny." (Joh 3:1:>)

Lovet være Gud, vår Herre Jeshua Messias’ Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jeshua Messias’ oppstandelse fra de døde.
(1 Pet 1:3)! (Se også 1 Pet 1:23 m.fl.)

Livsløpet
Hva er da meningen med livet? DET er det mange, ja nærmest alle, som undres på og grubler over. Svaret finner vi kun i Bibelen: Gud vil ha «barn», kall det familie! Men han vil kun ha dem til barn som selv vil ha ham til sin Far. Ingen tvang ingen skremsel. Han skapte derfor mennesket med fri vilje. Men han ga dem også bud om hvordan han vil vi skal leve for å bli velsignet og bli hans barn. Vi har fri vilje til å velge om vi vil følge dem.

Helt siden Adam og Eva har Gud kalt på mennesket, ja, han vandret i hagen med dem i Eden. Siden leser vi i Bibelen at menneskene ikke holdt seg til Gud over tid, men falt i synd. Likevel, gjennom hele Bibelen ser vi at Gud er så full av kjærlighet at han sier: «Vend om», underforstått så de kan få del i hans velsignelser. Han vil at vi skal komme til ham (Esek 18:23 og 1 Tim 2:4). Fra B’rith Chadashah, Det nye testamente av ser vi også at omvendelse og tro på Jeshua som Messias og Soningslammet vil kunne føre til frelse for det evige liv, som er Guds mål med mennesket!

Så menneskelivet består av mange valg og det viktigste er å velge Guds vei. Alt annet er, når alt kommer til alt, tomhet sier kong Salomo gjennom sin kjente bok i Bibelen, Forkynneren/Predikeren. Og han visste hva han snakket om fordi han hadde erfart alt i livet. Konklusjonen hans var at et liv uten Gud er tomhet –

Når vi dør
En dag er livet over, for alle mennesker. Når et menneske dør, tar Gud tilbake livsånden som han ga ved fødselen (ruwach/pneuma). Altså utånder mennesket og dør. Men nå vet vi at livsånde ikke bare betyr at vi puster og derfor lever, men at det også innebærer vår ånd, som er vår personlighet, vår tanke, vårt sinn, vårt jeg. Den gjør det mulig for en person å tenke og ha bevissthet, konstruere, bygge, ha sorg og glede. Det er altså noe i hjernen som ikke er biologisk! Tanke og bevissthet er mer enn bare elektriske impulser og kjemi i hjernen. Så ser vi at Gud også tar denne vår ånd tilbake ved døden. La oss si at han arkiverer det vi har gjort i livet og som er lagret et sted, antagelig i hjernen vår, eller vårt liv blir lagret kontinuerlig hos Gud.

Ja, for kanskje å forstå dette litt bedre kan vi grafisk sammenligne minnet om det vi har gjort i livet med en "harddisk", et minnelager i en PC. Denne tar Gud til seg når han tar livspusten tilbake og vi dør. For uten en sjel å bo i kan heller ikke vår ånd fungere. Gud lagrer denne «harddisken» til den dag vi skal stå opp fra graven og (be)dømmes etter våre gjerninger. Vi får da denne vårt selv tilbake i oppstandelsen og skal svare for innholdet i den – altså hva vi har gjort med/i livet.

Så hva skjer når vi dør:

Her er først en veldig poetisk, billedlig beskrivelse i Bibelen av det å bli gammel, og så døden:

Tenk på din Skaper før sølvsnoren slites og gullskålen brister, før krukken knuses ved kilden, og hjulet knekker og faller i brønnen, før støvet (legemet som jo opprinnelig var formet av jord) vender tilbake til jorden, og ånden går til Gud, som gav den
(Fork 12:6-7).

Hvor mange av dere har sett en død person? Den døde kroppen er der, men "personen" er der ikke. Det ser ut som personen bare sover, men personen er da et tomt skall. Det er noe som mangler. «Avsjelet» het det før i tiden. Ånden, både pusten og personen i kroppen er borte.

I Salme 31:5 skriver David:

I dine hender overgir jeg min ånd.
.
Jeshua siterer disse ordene 1000 år senere, på korstreet (Luk 23:46). Vi kan også lese det samme da Stefanus ble steinet. Han ga opp sin ånd (livspust) da han døde (Apg 7:59). Vi skulle nå forstå hva dette betyr etter å ha lest det ovenforstående. Men for å forsterke denne kunnskapen om at når vi dør så er alt over, kan vi lese her hva de forskjellige skriftstedene i Bibelen sier om døden:

Legemet, kroppen:Til jord skal du bli

1 Mos 3:19
Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød (menneskelivet kom under forbannelse etter syndefallet), inntil du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli.

Fork 3:20 Alle går til det samme sted. Alle er kommet av jord og skal bli til jord igjen.

Den døde sovner inn og «sover». Bevisstheten og eksistensen er ikke mer

Søvn:
Matt 9:24
«Gå ut! Piken er ikke død; hun sover." De bare lo av ham (for hun var død).

Joh 11:11
Da Jeshua hadde sagt dette, sa han til dem: «Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg skal gå og vekke ham.» (han hadde vært død i fire dager!)

Apg 7:60
Så falt Stefanus på kne og ropte med kraftig stemme: "Herre, tilregn dem ikke denne synd." Med disse ord sovnet han inn i døden.

Sal 13:3-4
Hvor lenge skal jeg huse sorgfulle tanker i min sjel, ha sorg i hjertet hele dagen? Hvor lenge skal min fiende opphøye seg over meg? Se hit og svar meg, Jehovah min Gud! Oppklar mine øyne så jeg ikke skal sovne inn i døden.

Bevisstløshet

Sal 30:10
Hva gagner det at jeg må dø, at jeg må gå i graven? Kan vel støvet prise deg, kan det forkynne din trofasthet?

Sal 88:12-13
Fortelles det om din miskunn i graven, om din trofasthet i dødsriket? Blir dine under kjent i mørket, din rettferd i glemselens land?

Sal 6:6
For i døden kommer ingen deg i hu. Hvem priser vel deg i dødsriket?

Sal 104:29
Du (Gud) skjuler ditt åsyn, menneskene forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt (opprinnelsens) støv.

Sal 115:17
De døde priser ikke Jehovah, det gjør ingen av dem som stiger ned i stillheten.

Sal 146:3-4
Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe. Når de utånder, blir de til jord igjen, da er det forbi med deres planer.

Jes 38:18
Dødsriket priser deg ikke, ingen døde lovsynger deg. De som er gått i graven, venter ikke på din trofasthet.

Altså: Mennesket dør – Livspusten og personens ånd (selvet, som ikke kan leve uten en sjel å bo i) går til Gud som har gitt dette – legemet blir til jord og det er slutt med den dødes planer. Den døde sover i dødsriket som er en bibelsk, poetisk beskrivelse av der de døde er, altså i gravene.

Men det er da andre oppfatninger av dette også, spør du kanskje? Ikke hvis vi tror Bibelen, men la oss likevel se på menneskelagde alternativer:

Men teologien sier ikke nødvendigvis det denne artikkelen sier
Dette temaet om hva som skjer etter døden er svært variert oppfattet blandt folk. Vi har bl.a. en teologisk overlevering fra kirken i Rom og den sitter godt fast i mange troende også i dag, selv om menigheten deres har aldri så mye en reformator som grunnlegger. At kroppen går til grunne er alle teologene enige om, det er jo lett observerbart. Men de har et spesielt syn på sjelen. Noen sier at den er udødelig. Men som vi har lest ovenfor så er sjelen ordet for et pustende, levende vesen, en skapning med liv i. Både dyr og mennesker er skapt som en levende sjel (nefesh). Så enten er læren om dette med sjelens evige liv en misforståelse eller så er den bibelsk kunnskapsløshet. Veldig mange sier nemlig sjel når det egentlig er menneskeånden de mener, altså at menneskeånden lever også etter døden!

Men igjen: Vi er en sjel, har en kropp og har en ånd, vårt selv. Når Gud tar livspusten, ånden tilbake og et menneske dør, da er det heller ikke lenge en sjel.

Noen teologiske varianter av temaet:

Himmelen for de gode:
Denne forestillingen at den troende farer rett opp til Guds himmel
når han/hun dør, og skal være der for evig, frigjort og lykkelig, er
helt ubibelsk. Hva vi skal gjøre der er heller ikke klart for dem. Vi
kjenner kanskje til de gamle glansbildene hvor engler (som et
bilde på et menneske i Himmelen) spiller harper sittende på en
sky? De fleste eldre salmene og bedehussangene er om det å
komme til Himmelen. Men denne artikkelen må fortelle hva Bibelen sier ikke hva mennesker har lagt til etterpå.

Helvete for de andre
Motsatsen til Himmelen er Helvete: at, de «ugudelige» farer rett ned til «Helvete» der Djevelen sies å være, og der skal de pines i all evighet i en ild som aldri slukner! Dette er en stor og uhyrlig misforståelse! Men det er en "Ildsjøen/Gehenna" for dem som ikke vil ha noe med Gud å gjøre, selv om de vet "alt" om ham og har hatt Guds Ånd i seg så de forstår.

En annen lære fra pavekirken: «Venterommet»:
De døde kommer inn i en mellomtilværelse og eksisterer der i en slags «skyggetilstand» der de kan renses for eventuelle urenheter som ikke er dekket av Jeshuas soning(!). De pårørende kan be for den avdøde som er i denne «skjærsilden», be om nåde og det kan medføre frelse for vedkommende. Slike dødsmesser må en betale kirken for(!). De uhelbredelig onde havner til slutt i Dantes «helvete», et brennende hull i jorden med nivåer nedover. De verste synderne nederst. Dette er (var?) en del av katolsk lære og er ikke så vanlig kjent her i Norge. Den som er interessert i dette finner opplysninger på nettet.

Alt dette er mennesker tankespinn og misforståelse av noen skriftsteder. Men det er kun Bibelen som kan svare oss på hva som skjer når vi er døde, og disse svarene er beskrevet ovenfor her.

Det er tre forskjellig «død» i Bibelen!

Den første død
Vi ser at et menneskes lodd er å leve, dø og deretter
(ved oppstandelsen) dom (Hebr. 9:27). Denne natur-
lige død som kom inn som en straff for ulydighet mot
Gud (syndefallet), er den første død (1 Mos 2:17; 3:3).
Vi kan kalle denne for den første død fordi det er noe
som heter "Den annen død", fortapelsens død, død
for evig. Da må den naturlige død vi alle må gjennom
være den første død (Åpb 20:5-6).

Den annen død
Den annen død er den endelige fortapelsen, tilintetgjørelsen. Denne er oversatt til Ildsjøen i våre oversettelser (Åpb 20:13). Dette er en tilintetgjørelse i ild, ikke en evig pine som kirken har lært oss i århundrer. Ildsjøen har også fått en annen betegnelse i oversettelsene: Helvete. Men det ordet er ikke hentet fra Bibelen. Det er en oversettelse fra det greske Gehenna (Gei Hinnom på hebraisk), men er egentlig et ord hentet fra kirkens vokabular, men er et norrønt ord brukt i stedet for Gehenna/Ildsjøen:

Wikipedia:Ordet Helvete kommer av norrønt hel, om dødsriket, også Hel, navn på dødsrikets herskerinne, og víti, straff, altså egentlig «dødsrike-straff» (Bjorvand og Lindeman 2019: 510 f.).

Gehenna var en dal sør-vest utenfor Jerusalem der det ble brent byens søppel, og tidlig i israelittenes historie ofret avgudsdyrkerne barna sine til Molok der. De ble brent opp. Stedet brant alltid på grunn av stadig tilførsel av nytt materiale og ble et symbol på den «evige fortapelse i Gehennas (evige) ild». Ilden er for lengst sluknet Så en evig ild er en feil forståelse. Det er resultatet, altså å bli brent opp som er evig.

Den tredje død
Dette er egentlig en spesiell bibelsk betegnelse. Det betyr å være åndelig død, noe som vil føre til endelig død om en ikke omvender seg. Det betyr at en ikke vet eller vil vite noe om Gud og hans frelsesplan Det vil si å ikke kjenne Gud.

La oss se på skriftsteder om dette siste:

Rom 6:13
Og still ikke lemmene til tjeneste for synden, som verktøy for urett. Men still dere selv og deres lemmer til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett. For dere var (åndelig) døde, men er blitt levende.

Luk 9:59-60
Jeshua sa til en annen: "Følg meg!" Men mannen svarte: "La meg først få gå hjem og begrave min far." Da sa Jesus til ham: "La de (åndelig) døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike."

Ef 2:1
Dere var en gang døde (åndelig) på grunn av deres misgjerninger og synder.

Ef 2:5
… gjorde Gud oss levende med Messias, vi som var (åndelig) døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst (tilgitt, berget fra straffen).

Kol 2:13
Dere var (åndelig) døde på grunn av misgjerningene og deres uomskårne kjøtt og blod. Men han gjorde dere levende sammen med Messias da han tilga oss alle våre misgjerninger (i vår paktsinngåelse med Gud i dåpen).

Dobbelt død, hva er det?

Jud 1:12
De (som har vendt tilbake til sitt gamle jeg etter å ha sagt ja til Jeshua og inngått Jeshuapakten med Gud) er skamflekker ved kjærlighetsmåltidene deres (sammenkomstene over et måltid), der de uten frykt eller skam spiser sammen med dere. De er gjetere som bare passer seg selv, skyer som driver for vinden uten å gi regn. De er trær uten frukt om høsten, dobbelt døde, ja, revet opp med rot.

Her sier Judas at disse folkene ikke bare igjen har blitt «døde», falt fra pakten, slik de var før de vendte om, men at de har den annen død i vente, altså fortapelsens død.

Og da er vi inne på det å synde mot Den hellige Ånd. Den eneste synd som ikke kan tilgis!
På denne linken får du vite hva det er, klikk her:

Er det noe menneske i Himmelen nå?

Jeshua svarer klart "Nei" på dette:

Joh 3:13
Og ingen er steget opp til Himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i Himmelen.

Er døden slutten på alt?
Nei, for all del! For det er en oppstandelse for alle døde,
alle. Ja, det er to oppstandelser! Dette er så viktig å forstå så
tar vi har tatt det opp i en egen artikkel. klikk her (Kommer!)