Tiende, er den bibelsk og gjelder den for Jeshua-troende?

Tiende er et bibelsk begrep. Det betyr en tiendedel. I gamle Israel var det lenge ingen konge. Gud var deres leder, via Moses og senere Josva.
Før israelittene kom inn i Kanaan som deretter fikk navnet Israel, var det derfor ikke noe skattesystem til et menneskeopprettet kongedømme. Men mens de vandret i ørkenen, og det i hele 40 år, opprettet Gud et soningssystem og et prestedømme tilknyttet et tabernakel, et telttempel.
Prestene, som skulle stå for alle dyreofringene (soning og gaver), og de som skulle gjøre alt annet praktisk arbeide som tabernakeltjenesten innebar, skulle være av Levi-stammen, en av de 12 Jakob/Israels stammer. Alle levittene var derfor knyttet til gudstjenesteordningen, men kun de av dem som stammet fra Aron var prester og yppersteprester.

Gud opprettet et lovverk om alle ting som hadde med forholdet til ham å gjøre og angående forholdet israelittene imellom. Denne kodeksen kalles Moseloven, men vi vil heller kalle den Torahen. Det er Guds undervisning med lover og forskrifter. Gudstjenestesystemet krevde tusenvis av tjenestemenn og de skulle alle ha føde. Derfor opprettet Gud et system i Torahen der de andre 11 stammene måtte bidra med mat og drikke til levittene, en «presteskatt», så og si. Det er denne som kalles tienden. Israelittene var på Moses' tid og fram til de valgte en konge, et teokrati

Første gang tiende er nevnt i Bibelen
Abram hadde forfulgt og nedkjempet fire konger som hadde angrepet Sodoma og Gomorra og røvet med seg nevøen til Abram. Da han kom tilbake møtte en øversteprest, Melkisedek, ham, og Abram ga ham tiende av alt han hadde tatt fra kongene:

Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud. Han velsignet Abram og sa: "Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud, han som skapte himmelen og Jorden! Lovet være Den Høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd!"
Så gav Abram ham tiende av alt (1 Mos 14:18-20).

Denne Melkisedek er en «mystisk» person. Han dukker liksom plutselig opp fra intet. Men Abram (senere fikk han navnet Abraham) må ha kjent ham. Legg merke til at han var både konge og prest for Gud. En slik kombinasjon finner vi ikke før i beskrivelsen av det kommende Guds Rike der Jeshua er både kongenes Konge og Yppersteprest –

guddommelig, av Gud. Bortsett fra en profeti i Sal 110:4 omtales ikke Melkisedek mer i Bibelen før Jeshua omtales som en yppersteprest «etter Melkisedeks vis» der han nå er hos sin Far.
(Sal 110:4; Hebr 5:6->; 6:8-8:6)

Jakob er den neste vi kan lese om som gav tiende før Sinaipakten, slik hans bestefar hadde gjort og sikkert også faren, Isak.

Så gav Jakob dette løftet: "Vil Gud være med meg og bevare meg på denne ferden, vil han gi meg brød å spise og klær å ha på meg, og la meg komme vel hjem igjen til min fars hus, så skal Jehovah være min Gud. Denne steinen som jeg har reist til minnestein, skal være et Guds hus; og av alt du gir meg, skal jeg gi deg tiende."(1 Mos 28:20-22).

Gud gir tienden videre til de som tjener ham og ikke har annet arbeid
Vi forstår at å gi tiende ikke var noe ukjent begrep allerede fra Abrahams tid. Men først under Moses og i Torahen (undervisning med lover og forskrifter) som Gud gav israelittene kommer tienden i lovs form. Der sier Gud at tienden hører ham til! Men Gud trenger ikke skatt/avgifter fra oss, så han ga den videre til presteskapet som ble tilknyttet tabernakeltjenesten, senere tempeltjenesten. Grunnen til det var at dette presteskapet som alle var av Levi stamme ikke fikk noe eget landområde i Israel, slik de andre stammene fikk. Levittenes «arv» var Gud og tjenesten for ham. De måtte derfor underholdes med gaver i form av offer og frivillige bidrag fra de andre stammene, og det var der tienden kom inn.

All tiende i landet, både av grøden på marken og av frukten på trærne, hører Jehovah til. Den er viet til Jehovah (3 Mos 27:30).

Men jeg (Jehovah) lar levittene få all tienden i Israel. Den skal de ha til lønn for sitt arbeid, for tjenesten ved møteteltet. For tienden, den hellige gave som israelittene kommer til Jehovah med, den lar jeg levittene få som eiendom… Derfor har jeg sagt til dem at de ikke får noen jordeiendom slik som de andre israelittene (4 Mos 18:21; 24).

Penger den gang var gjerne oppveid sølv eller gull, selv om mynter av disse, og også av av kobber, kom til etter hvert. Hvis det var for langt til Jerusalem for folk langt ute i distriktene kunne de selge naturaltienden for «penger», ta pengene med til Jerusalem og der kjøpe tienden tilbake i form av dyr og avling!
Tienden besto altså i at jordbrukerne satte av hvert tiende dyr og hver tiende måleenhet korn, frukt og grønnsaker som de hadde i egne kveer og lagerplasser til den ble gitt til levittene under spesielt den årlige Løvhyttefesten. Detaljene om hvordan innsamlingen og leveringen av tienden ble gjort tar vi ikke opp her. Det er omfattende og ikke like lett å finne ut av. Vi konsentrere oss her om tienden(e) som sådan.

Vi har altså sett at den grunnleggende tienden, den vi kaller 1. tienden, gikk til levittene og ble gitt dem under høytiden Sukkot, Løvhyttefesten, men kanskje også under de to andre høytidene hvor mennene kom til Tempelet med offer og tiende og gaver i Jerusalem. Disse var Pesach («påske») tiden og Shavuot («pinsen»), Vi ser også at Gud oppfordrer til å gi frivillige gaver utover tienden (se lenger ned i artikkelen). 1. tienden til levittene var fastslått og basic. Gaver ellers kunne alle gi i tillegg, alt ettersom hvor velsignet de hadde vært det siste året og hvor villig de kjente det i samvittigheten:

Tre ganger om året skal alle dine menn tre fram for Jehovah din Gud på det stedet han velger ut: ved de usyrede brøds høytid («pesachtiden»), ukefesten (shavuot/«pinsen») og sukkot (løvhyttefesten). Ingen må vise seg tomhendt for Jehovahs åsyn. Enhver skal komme med den gaven han har råd til, alt etter den velsignelse Jehovah din Gud har gitt deg
(5 Mos 16:16-17).

Tienden skulle være av prima dyr og avling!
Når dere vil ofre et blindt dyr, er ikke det galt? Når dere bringer et halt eller sykt dyr, er ikke det galt? Kom med slikt til din stattholder! Tror du han ville synes om deg eller ta vel imot deg? sier Jehovah, Allhærs Gud. Men nå, prøv å vinne Guds velvilje, så han kan være nådig mot oss. Når dere har gjort noe slikt, kan han da se med velvilje på dere? sier Jehovah, Allhærs Gud. Om det nå bare var noen iblant dere som ville stenge tempeldørene, så dere ikke forgjeves tenner ild på mitt alter. Jeg bryr meg ikke om dere, sier Jehovah, Allhærs Gud, og vil ikke ha de offergavene som dere bærer fram (Mal 1:8-10).

Det er Guds tiende. Advarsel til den som tar fra ham.
Jeg, Jehovah, har ikke forandret meg, og dere, Jakobs sønner, er stadig de samme. Dere har helt siden fedrenes tid forlatt mine forskrifter og ikke holdt dem. Vend tilbake til meg, så skal jeg vende meg til dere, sier Jehovah, Allhærs Gud. Men dere spør: "Hvordan skal vi vende tilbake?"
Kan et menneske røve noe fra Gud? For dere bedrar meg, men spør likevel: "Hva er det vi har røvet fra deg?" Tienden og avgiftene! Forbannelse hviler over dere som bedrar meg, det gjelder hele folket! Bring hele tienden til forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus (for prestene), og prøv meg på denne måten, sier Jehovah, Allhærs Gud. Da skal jeg åpne himmelens luker
(1Mos 7:11; 8:2) og øse ut over dere velsignelse i rikt mål (betyr at de får regn i rette tid og dermed store avlinger). Jeg vil skremme gresshoppene bort fra dere, så de ikke ødelegger grøden på marken; frukten skal ikke slå feil på vintrærne i hagen, sier Jehovah, Allhærs Gud. Da skal alle

folkeslag prise dere lykkelige, for da har dere et ønskeland, sier Jehovah, Allhærs Gud
(Mal 3:6-12).

Lagringen av tiende og gaver
På grunn av ugudelige konger og avgudsdyrkelse og neglisjering av Guds Torah ble Guds lover om tiende og ofringerglemt i både Israel og Juda. Kong Hiskia, sønn av kong Akas ble et unntak. Han gjenopprettet ordningene.

Også under fangenskapet i Babylon falt all offer og tiendepraksis bort. Vi leser i henholdsvis Krønikeboken om Hiskias gode gjerning og i Nehemjas bok om systemet som ble gjenopprettet da jødene fikk vende tilbake etter 70 år:

Hiskia bød også folket som bodde i Jerusalem, å gi prestene og levittene den del de skulle ha, så de kunne holde fast ved Jehovahs lov. Da dette påbudet ble kjent, kom israelittene med førstegrøde i stor mengde, av korn og most, olje og honning og alt de ellers dyrket på jorden. De bar fram rikelig tiende av alt. De israelitter og judeere som bodde i Judas byer, gav også tiende av storfe og småfe og kom med hellige gaver som var viet til Jehovah deres Gud. De bar dem fram og la dem i haug etter haug. Da gav Hiskia påbud om at det skulle innredes lagerrom i Jehovahs hus. Og da det var gjort, kom folket ærlig og redelig med avgifter, tiende og hellige gaver og la dem der. Den som hadde tilsyn med dette, var levitten Konanja og nest etter ham hans bror Sjimi
(2 Krøn 31:4-6; 11-12).

Også det første av brøddeigen, av alle slags frukt og av most og olje skal vi bringe til prestene, til lagerrommene i vår Guds hus (her: førstegrøden, se nedenfor).
Tiende av det som vokser på vår jord (1. tienden), skal vi gi til levittene, og selv skal de kreve den inn i alle våre jordbruksbyer. En prest, en etterkommer etter Aron, skal være med levittene når de krever inn tienden, og levittene selv skal bære en tiendedel av det de får («tiende av tienden»), opp til lagerrommene i vår Guds hus. For både israelittene og levittene skal bringe de hellige gavene (samt førstegrøden og tienden og offer) av korn, most og olje til disse rommene. Der står helligdommens kar, og der holder de til, både prestene som gjør tjeneste, og portvaktene og sangerne. Vi må ikke vanskjøtte vår Guds hus (Nehemja 10:37-39).

Samme dagen ble det oppnevnt menn som skulle ha tilsyn med lagerrommene hvor de oppbevarte de hellige gavene, førstegrøden og all tienden. Der skulle de samle det som kom inn fra bymarkene, og som prestene og levittene hadde rett til etter loven. Gleden i Judea var stor fordi prestene og levittene igjen gjorde tjeneste i helligdommen
(Nehemja 12:44).

Når tienden ikke gis da fungerer ikke ”tempelet”!
Men selv under Nehemja ble tempeltjenesten senere igjen vanskjøttet fordi folket ikke betalte tiende. Uten den kunne ikke gudstjenesteordningen fungere
Det kan være verd å merke seg for oss i dag også –:

Jeg fikk også vite at levittene ikke hadde fått det de skulle ha (tienden og de frivillige gavene), og at de derfor hadde flyttet ut, hver til sin gård, både de og sangerne som skulle gjøre tjeneste. Da irettesatte jeg forstanderne og spurte hvorfor Guds hus var blitt vanskjøttet. Så kalte jeg levittene tilbake og satte dem inn igjen i sine stillinger. Siden kom alle i Judea til lagerrommene med tiende av korn, most og olje
(Nehemja 13:10-12).

Skriftstedet her forteller først at de skulle betale tienden til levittene (1. tienden). Så fra vers 23 ser vi at det snakkes om at folket selv skulle skal spise tienden. Dette er den tienden som de etter Torahens bestemmelser skulle legges av for at de skulle ha råd til eller ha overflod til å dra på Løvhyttefesten i Jerusalem. Altså rett og slett et system for feriepenger, men som folk selv skulle legge av!

Men denne 2. tienden skulle ikke settes av for eget bruk alle de 6 årene i syvårssyklusen. Det 3. og 6. året skulle hele 2. tienden deles med de fattige slik at også de kunne spise seg mette! Så la oss spesifisere litt:

1. tienden: Hvert år skal du gi tiende av alt det som vokser på marken din.
(1 tienden). Den hører Gud til og han gir den til levittene) (se også 3 Mos 27:30-33).

2. tienden: Du skal spise tienden av ditt korn, din most og din olje og de førstefødte dyr av ditt storfe og småfe (se nedenfor om loven om Førstegrøden som ikke var en del av tienden, men bestemt i en egen lovforskrift) for Jehovah din Guds åsyn, på det stedet han velger ut til bolig for sitt navn (først var det Sjilo, så Jerusalem), så du kan lære å frykte Jehovah din Gud så lenge du lever. Men er veien for lang for deg, så du ikke er i stand til å få tienden med deg (i form av dyr og avling), fordi stedet som Jehovah din Gud har valgt til bolig for sitt navn, er langt borte fra deg, og Jehovah din Gud har velsignet deg, da kan du selge den. Pakk så pengene inn og gå til det stedet som Jehovah din Gud har valgt ut. Der kan du bruke dem til å kjøpe alt du har lyst på, storfe og småfe, vin og sterk drikk og alt det du ellers ønsker. Så skal du holde måltid (ha fest) for Jehovah din Guds åsyn og glede deg sammen med din husstand.

Denne tienden/feriepengene kalles altså gjerne 2. tienden.

Gled deg når du kan ha fest ved å ha spart til den!
Og du skal glede deg over alt det gode Jehovah din Gud har gitt deg og ditt hus, du og levitten og den fremmede som bor i ditt land. Når du i det tredje året, tiendeåret (det året du deler tienden med de som er nevnt nedenfor), er blitt ferdig med å utrede hele tienden av din avling (2. tienden), når du har gitt levitten, den fremmede, den farløse og enken, så de kan ete seg mett hos deg i dine byer.

Da skal du si for Jehovahs, din Guds åsyn: Nå har jeg båret det hellige (her 2. tienden) ut av huset og gitt det til levitten (som bor i byene omkring) og til den fremmede, til den farløse og til enken, nøyaktig etter det bud som du har gitt meg. Jeg har ikke overtrådt noen av dine bud og ikke glemt noe.

27:1 Moses og de eldste i Israel bød folket og sa: Ta vare på alle de bud jeg gir dere i dag!
(5 Mos 26:11-13; 27:1).

De av levittene som ikke hadde skift i Jerusalem skulle altså også ha av 2. tienden, sammen med innflytterne, de farløse og enkene.
Hvert 3. år i en syv års syklus (hvert syvende år er ettergivelsesår), skulle 2. tienden altså deles sammen med disse:

Du må heller ikke glemme levitten i byene dine, for han har ingen arv og del sammen med deg. Men hvert tredje år skal du ta all (2.) tienden av avlingen du har fått det året, og samle den i byene dine. Så kan de komme og spise seg mette, både levittene, som ikke har noen arv og del med deg, innflytterne, de farløse og enkene i dine byer, for at Jehovah din Gud skal velsigne deg i alt det arbeid du gjør (5 Mos 14:22-29).

Av dette forstår vi…
At 2. tienden («feriepengene») til folket og deres familier skulle samles inn hvert første, andre, fjerde og femte år. Hvert tredje og sjette år skulle denne tienden deles med de som lite hadde.

Også levittene ga tiende av tienden de fikk. Den gikk til prestene (Arons ætt).
Noen kaller dette 3. tienden, men det blir helt feil. Dette er en intern ordning hos levittene:

Til levittene skal du (Moses) si: Når dere tar imot tiende fra israelittene, den delen som jeg lar dere få fra dem, da skal dere ta en tiendedel (tiende) av tienden (som dere får fra stammene) og gi den som hellig gave til Jehovah. … Slik skal også dere (levitter) gi en hellig gave til Jehovah av all tienden dere får fra israelittene. Og den delen av tiende(gaven) som Jehovah skal ha (av dere levitter), skal dere gi til presten Aron
(4. Mosebok 18:26; 28).

Det finnes også en lov til om hva som hører Gud til, det er budet om Førstegrøden.
Dette gjelder den første avlingen av årets første grøde og av alt førstefødt som kommer fra dyr og mennesker.

Førstegrøden hørte Gud til.

Gud førte oss til dette stedet og gav oss dette landet, et land som flyter med melk og honning. Nå kommer jeg med førstegrøden av det jeg har avlet på den jorden du har gitt meg, Jehovah." Så skal du legge den ned for Jehovah din Guds åsyn, og du skal bøye deg og tilbe ham (5 Mos 26:10).

Vi tar ikke opp detaljene i dette her, men nevner at også førstegrøden ga Gud tilbake til levittene

Er tiendesystemet også for dem som er i Den nye pakt, Jeshuapakten?
Dette er «det evige spørsmålet» i religionen. Spørsmålet er bygd på den forestillingen at det som står i Tanakh/GT og som er beskrevet i Torahen/ «Moseloven» er falt bort i B’rit Hadashah/NT. Det mener de, i og med at det levittiske prestedømmet med ofringene og alt det andre som involverte prestene er falt bort. Det er erstattet med Jeshua og hans prestedømme «Etter Melkisedeks vis» (Hebr 7:11-17), Og det er sant, men er da tienden også falt bort?

Tienden er fremdeles Guds
Vi finner ikke i Det nye Testamentet at tienden ikke er ført videre i det nye presteskapet. Sant nok, det soningssystemet som var under Sinaipakten, med utgytelse av stedfortredende dyreblod som soning for synder falt bort i år 70 da Tempelet ble ødelagt av romerne. Men i Den nye pakten, Jeshuapakten er det oppstått et nytt presteskap som også må leve av noe. Det er et presteskap hvor den enkelte «prest» ikke innvies som i Sinaipakten (3 Mos 6:13-15), men i dåpens nåde, etter at troen på Guds Ord kommer til den enkelte, så omvendelsen og ønsket om å følge Guds torah slik Jeshua viste det. Alt i troen på Messias Jeshua. Slike er det som kalles «prester» i Den nye pakten:

Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud (steinen er Jeshua). Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jeshua Messias (som er vår yppersteprest – Hebr 5:10). For det heter i Skriften: Se, jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Altså blir den steinen til ære for dere som tror. Men for dem som ikke tror, er den stein bygningsmennene (Jødene som nasjon) vraket, blitt til hjørnestein, ja, en snublestein og en klippe til fall. Fordi de ikke tror på Ordet (Guds «levende torah», Jeshua), snubler de – det var de bestemt til. Men dere (jøde som greker som tror) er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys (1 Pet 2:4-9).

Det nye presteskapet, skal ikke det leve av noe?
Tienden hører, som vi har lært, fremdeles Gud til. Han ga den til levittene, prestene fordi de var viet til tjeneste i Guds hus og hadde ingen inntekt av jord eller handel. Vi ser ingen forandring i dette «prinsippet» selv om prestestanden ble endret med Jeshuapakten. Guds Menighet må ha midler for å kunne eksistere.

Da spørs det om det systemet som kirkene ofte praktiserer, med «kollekt» eller «offer» hver gang de har møter, er den rette metoden. Vi tror at om hvert medlem av menigheten betalte tiende, så ville dette maset bli unødvendig. At det også kan gis mer, slik det var med «frivillige gaver» under Sinaipaktens ordning, er klart. Hadde kirkene feiret Guds Høytider, så kunne disse være naturlige tidspunkt å gi gaver «etter hva Gud har velsignet giveren med», for slik gjorde de det i Tanakh/GT.

Men, hvis religionen har forkastet Guds Torah som "jødenes"-
Hva da? Generelt, det har skjedd, bortsett fra deres utgave av De ti bud. Da kan de for skams skyld ikke benytte seg av loven om tiende heller. Så dette som her skrives er ment spesielt for messiansk troende, de som tror hele Bibelen og ikke ser på den som noe som er "gammelt" og noe som er "nytt". Messianske ser på Bibelen som en enhetlig, sammenhengende bok.

Om ikke noe fra Tanakh gjentas i De apostoliske skriftene, er det ikke dermed bortfalt.
Dette er en lære som er konstruert i antinomismens tegn (gr: nomos = lov) Vi finner ikke noe sted hvor det står at tienden er bortfalt i NT. Om noe fra Tanakh/GT ikke repeteres i Det nye testamentet betyr ikke det at det er falt bort, det skulle tatt seg ut! Grunnen til at noen tenker slik er at de har lært at Tanakh og Guds torah ikke gjelder for Jesus-troende. Dette er helt feil. Jeshua sier:

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene (Tanakh)! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle (komplettere, gi fullt innhold, dyp). Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå - før alt er skjedd. Om altså noen opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene dette, skal han regnes for den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre dette, han skal være stor i himmelriket (Matt 5:17-19).

Paulus bekrefter dette. Husk "tro" i hebraisk tenkning betyr "tro og lyd/gjør:

Men én ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge den veien som de (fariseerne og senere kirken) kaller en sektlære. For jeg tror alt som er skrevet i loven og profetene (Tanakh/GT) (Apg 24:14).

Har ikke også vi rett til å ha en troende hustru med oss, slik som de andre apostlene og Herrens brødre og Kefas? Er det bare jeg og Barnabas som ikke har retten til å slippe å arbeide (med inntektsgivende arbeid)? Hvem er soldat på egen lønn? Hvem planter en vingård uten å få spise av frukten? Eller hvem er gjeter uten å leve av melken som flokken gir? Sier jeg dette bare ut fra en rent menneskelig tankegang, eller sier ikke Torahen det samme? I Torahen står det: Du skal ikke ha muleband på en okse som tresker. Men er det oksene Gud tenker på? Er ikke dette sagt med tanke på oss? Jo, for vår skyld er dette skrevet. For den som pløyer og den som tresker (bilde på det å så Guds Ord og høste troende), skal gjøre det i håp om å få sin del. Når vi har sådd de åndelige goder blandt dere, er det da for mye at vi får høste materielle goder? Om nå andre har rettigheter hos dere, skulle ikke vi ha det enda mer? Likevel har vi ikke gjort bruk av vår rett, men vi tåler alt for ikke å legge hindringer i veien for Messias’ evangelium.

Vet dere ikke at de som gjør tjeneste i templet, lever av templets inntekter (tienden, offer og frivillige gaver), og at de som tjener ved alteret, får sin del av det som ofres? På samme måte har Herren bestemt at de som forkynner evangeliet, skal leve av evangeliet. Men jeg har ikke gjort bruk av disse rettighetene. Jeg skriver heller ikke nå for å gjøre krav på dem. Heller ville jeg dø, for dette er min stolthet, og den skal ingen ta fra meg (1 Kor 9:2-15).

Til Galaterne må Paulus også minne om dette temaet:

Den som blir undervist i Ordet, skal la læreren få del i alle goder. Ta ikke feil, Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i sin syndige natur, skal høste undergang av den; den som sår i Ånden, skal høste evig liv ved Ånden
(Gal 6:6-8).

Men tienden må ikke gis mekanisk og ved «prektighet».
Jeshua minner om at tienden skal gis, men at det er enda vektigere ting som hører med (som også er dekket i Torahen):

Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve (altså veldig nøye), men bryr dere ikke om det som veier mer i Torahen: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre (tienden) ikke forsømmes (Matt 23:23).

Abraham som forbilde. Han var høyt respektert, alle troendes stamfar.
Han er Israelittenes og alle Jeshuatroendes far (Jes 51:1-2).
Det er ærerikt å være «datter» eller «sønn» av Abraham (Luk 13:16).
Hører vi Messias til, er vi alle Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet (Gal 3:28-29).

Da må vi også be om å en så sterk som ham og gjøre som ham. Han ga tiende av alt, til Melkisedek, prest for den høyeste Gud. Melkisedek er også alle troendes Øversteprest i dag, i skikkelse av Jeshua. Jeshua trenger ikke vår tiende og gaver, han gir dette videre til de som arbeider for Guds Ords utbredelse og som er avhengig av støtte for dette arbeidet. Og midlene skal også brukes til å hjelpe «innflytterne, de farløse og enkene».
NB: Innflyttere i Israel måtte tilpasse seg Guds Torah om de ville bli israelitter.

Praktiske råd for tiendebruk i vår tid:
Tienden hører Gud til. Han sa til israelittene, og det gjelder også oss, for gjennom Jeshuapakten er også vi troende blitt «åndelige jøder» (Rom 2:28-29). Gud har satt den som en test på vår villighet til å gi:

1. tienden
Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg på denne måten, sier Jehovah, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål (Mal 3:10)

Gud ga denne tienden videre til levittene, de som drev tempeltjenesten. I dag tilsvarer det å gi den til de i en bibeltro menighet som ikke har inntektsgivende arbeid, men har viet sitt liv til Gud og Ordets/Evangeliets utbredelse.
Er vi ikke i en menighet kan vi selv finne noen å gi til som vi mener gjør nettopp uselvisk tjeneste for Gud. Det kan være hvor som helst i verden i dag. Men legg merke til et prinsipp Paulus gir oss. Dette gjelder riktignok frivillige gaver, men vi mener at også tienden kan brukes slik når vi ikke har en menighet vi finner å ville gå til:

Menighetene i Makedonia og Akaia har bestemt at de vil samle inn en gave til de fattige blant de hellige i Jerusalem. De har selv bestemt dette og står jo også i gjeld til dem. De skylder å hjelpe dem med materielle goder når de selv, som hedninger, har fått del i deres åndelige goder (Rom 15:26-27).

2. tienden
I Norge setter faktisk Staten av denne for oss! Men husk da at 2/7 deler av disse er det ment å dele med fattige eller trengende, «enker og farløse», slik at også de kan «spise seg mette»!

Guds verden og Verdens verden
Som vi skjønner er Guds Menighet bygd opp etter en helt annen verdiinnstilling en den verden bygger på. Guds vei er gi-veien (Apg 20:35):

Den som hjelper en stakkar, låner til Jehovah, og Jehovah gir ham igjen for hans velgjerning (Ords 19:17).

Den som gir til de fattige, lider aldri nød, men den som lukker sine øyne for nøden, blir rammet av mange forbannelser (Ords 28:27).

Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker (Luk 6:38).

Å gå inn på denne veien krever et «omskåret hjerte», at en blir forvandlet til å tenke slik Gud vil vi skal tenke (Ef 2:2-10).

Frivillige gaver
Disse er det som kirkene stort sett baserer seg på - fordi de jo ikke tror på at Guds torah gjelder for dem (selv om noen også der taler varm om tienden!) – Disse gavene er altså frivillige, alt ettersom vi er blitt velsignet med av inntekt og hvor villig vi er til å gi.
Gud har aldri krevet at vi skal gi så vi selv ikke har noe igjen! Det er ikke fromt, men uansvarlig (fortellingen om den fattige enka som ga alt hun hadde er ment som en ros til den som har fullt mål av tro; Mark 12:42-44). Vi er bedt om å elske vår neste som oss selv, ikke mer enn oss selv –

Hva med når Staten er med å finansierer menighetene?
Her går vi ut med litt salt: Hvis en menighet mener at den er en sann Guds Menighet må den klare å finansiere seg selv. Med en gang den gjør seg avhengig av midler fra Staten, er den en slave under Staten og må tekkes denne. Guds Menigheter må bygges opp og fungere etter Guds Standard. Gjør den det vil medlemmene forstå og være villig til å betale for Menigheten. Og vi har forklart hvordan. Da vil Gud velsigne menigheten, slik han har lovet. Jeshua sa aldri at hans etterfølgere skulle søke "keiseren" om midler -

Det tar tid å omstille seg
Har vi ikke lagt av tiende før så kan det ta tid å omstille seg. Vi lever i en verden hvor vi er vandt med å "vente på neste lønning" og kniper det eller lysten på noe dyrt er der, så har vi alltids banken å spørre om lån!
Men denne innstillingen endres når vi går inn i Jeshuapakten med Gud. Da vil vi se hvor fanget vi var i Mammons snare. Vi ser med ett hva som er virkelige verdier og at de ikke koster noe - men det tar altså tid å bli kvitt "lenkene" en ofte har bundet seg med i verden. Det å komme inn i Guds Standard blir som å komme inn i en ny "orden" og etter hvert vil vi se at den er god! Om gjeld sier Paulus:

Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre (Rom 13:18).