Melkisedek eller Aron

Bare blod kan sone for synd.
Gud har gjort det slik at synd bare kan sones ved at blod utgytes. Det er fordi blodet er symbolet for livet og uten blod som sirkulerer i en skapning er det heller ikke liv i den. Dette soningssystemet kan virke fremmed på oss fordi vi har levd 2000 år uten en slik ordning. Men for jødene var dette en selvfølge også på Jeshuas tid. De kjente lovene om soning:

For legemets sjel (liv) er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres sjeler. For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen (livet) er i det (3 Mos 17:11).

Etter Torahen blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt (Hebr 9:22).

Sinaipaktens ordning for Gudstjenesten.
Gud gav israelittene sin Torah til israelittene ved Sinai under ørkenvandringen fra Egypt mot Kanaan. Det skjedde i pinsen. Han gav dem paktsvilkårene som egentlig er en bryllupspakt hvor han var Brudgommen og israelittene var Bruden. De ti bud var selve bryllups eller forlovelsespakten som Bruden måtte forholde seg til og lyde fram til "bryllupet". Så kom de andre bud og forskrifter for hygiene, ren og uren mat, rettsregler osv. Så ble "tegningen" til gudstjenestehuset, Tabernaklet, vist Moses av Gud. Ja, Moses fikk se inn i Guds himmel der han fikk se det egentlige, Himmelske Tabernaklet. Moses skrev så ned alt han hadde sett og fått forklart av Gud og Tabernaklet ble bygget. Et bærbart telt, hvor også alt utstyr og "innventar" kunne bæres.

For å betjene Tabernaklet trengtes et presteskap av såvel prester som tjenestefolk for prestene. Gud satte Levi stamme til å være prester og tjenestefolk i Tabernakelet og senere Tempelet (5 Mos 27:12; Malaki 2:4-7). Prestetjenesten, de som tok seg av selve ofringsritualet og som også hadde Ypperstepresten, eller Øverstepresten som noen kaller ham i moderne bibeloversettelser, måtte være fra Arons familie, hans etterkommere. Men de andre tjenestene, slike som tok seg av slakting, flåing, oppskjæring av kjøttet, rengjøring av lamper og alt utstyret ellers, inn og utpakkingen av Tabernaklet, og bæringen av alt sammen, var folk ellers fra den levittiske stammen.
Alle detaljene, også om hvordan prestene skulle være kledd og hvordan de delene av offer hvor kjøttet og kornet og vinen utgjorde mat for presteskapet, ble skrevet
ned. De forskjellige oppgavene ble fordelt på bestemte familier av
levittene og hele tjenesten ble delt inn i skift. disse skiftene ble beholdt
helt fram til Herodes tempel ble ødelagt i år 70 e.Mf.
Andre tjenester som levittene sto for, spesielt da Tempelet som
Salomo bygget for Yehova, lenge etter tabernakeltiden, var å stille
med sangere, musikere og vaktfolk. Det meste av dette er beskrevet
i 3 Mosebok, men også i 4 Mosebok. Det levittiske presteskapet
besto av mange tusen spesielt utvalgte personer og var et enormt
apparat i funksjon for folket overfor Elohim Jehovah.

Sinaipaktens ordning for gudstjenesten hvor soning for synd var en
bestanddel, var som vi forstår et meget detaljert opplegg og inne-
holdt flere forskjellige ingredienser. Men dette skal vi ta for oss i en
egen artikkel om ofringene, hva de var og hva de pekte fram mot i
Jeshuapakten.

Når vi leser i Bibelen om denne ordningen, så ser vi at Gud hadde gjort den som en midlertidig ordning for han visste at menneskene, slik de er av naturen, ikke vil ha ham i sine liv, sånn uten videre! Og Gud ønsker at menneskene skal komme til ham med "sønderbrutte hjerter" og virkelig ønske av hjertet å høre ham til, ikke bare gjøre det han sier fordi han sier det. Derfor førte ikke denne gudstjenesten til noens frelse, og hadde heller ikke løfter om det! Men ved den kunne synd sones og folket samles til høytidene og når de ville gi offergaver mm. La oss ta noen skriftsteder om hva Gud ønsket og ønsker av sitt folk:

Tror du jeg (Jehovah) eter kjøttet av okser og drikker blodet av bukker? Bær ditt takkoffer fram for Gud, hold ditt løfte til Den Høyeste (Sal 50:13-14)!

Lytt til Jehovahs ord, dere Sodoma-høvdinger! Hør på vår Guds torah, du Gomorra-folk! Hva skal jeg med alle slaktofrene som dere bærer fram? sier Jehovah. Jeg er mett av brennofferværer og av fett fra gjøkalver. Blodet av okser og lam og bukker bryr jeg meg ikke om. Når dere kommer fram for mitt åsyn, hvem krever da av dere at dere tråkker ned mine tempelgårder? Kom ikke mer med gagnløse gaver! Offerrøken har jeg avsky for. Nymåne og sabbat, lysing til stevner - jeg tåler ikke ondskap og høytid sammen. Jeg hater nymånedagene og festene dere feirer. De er blitt en byrde for meg, og den er jeg trett av å bære. Når dere brer hendene ut, skjuler jeg øynene for dere; hvor mye dere enn ber, hører jeg dere ikke. Hendene deres er fulle av blod. Vask dere, gjør dere rene! Få de onde gjerningene bort fra mine øyne! Hold opp med å gjøre ondt, lær å gjøre det gode! Legg vinn på det som rett er, før voldsmannen på den rette vei, hjelp den farløse til hans rett og ta dere av enkers sak (Jes 1:10-17)!

Lytt, du jord! Nå fører jeg ulykke over dette folket, en frukt av deres onde tanker. For de lyttet ikke til mine ord og ringeaktet min torah. Hva skal jeg med røkelse fra Saba og det beste krydder fra fjerne land? Brennofrene dere bringer, vil jeg ikke ha, slaktofrene bryr jeg meg ikke om (Jer 6:19-20).

For om dere bærer fram brennoffer eller grødeoffer, så bryr jeg meg ikke om dem. Og måltidsofrene deres med gjøkalvkjøtt vil jeg ikke se (Amos 5:22).

Riket blir delt og avguderiet tar over
Etter at Israel ble delt i et nord-rike og et sør-rike, Samaria og Juda, med henholdsvis Samaria som senter for Nordriket og Jerusalem som senter for Juda (dette skjedde etter Salomos død), falt israelittene (10-stammene) i nord, med få unntak, bort fra Gud og hans ordninger. De drev "hor" med kananittiske guder og de kom ikke til Jerusalem for å ofre til Yehova deres egentlige Gud, som også hadde pålagt alle israelitter å ofre ved høytidene, ved Tempelet i Jerusalem. Sørriket, Juda, falt også etter hvert i favnen på Ba'al avgudene og til sist lot Gud først Israel tas av assyrerne som bortførte dem til Assyria. De har ennå ikke vendt tilbake, men det skal skje en gang, i følge mange profetier! Så ble Juda bortført av samme grunn, de til Babylon. Der var de i fangenskap til Gud gjennom kong Kyros lot dem fare hjem til Jerusalem for å bygge opp igjen Tempelet som var ødelagt av Nebukadnessar 70 år tidligere.

I 2 Krønikebok og profeten Nehemias bok kan vi lese at da jødene kom tilbake fra Babylon, fant de "lovboken", dvs Torahen som var gjemt unna. Det står følgende om dette:

Da tok Hilkia til orde og sa til riksskriveren Sjafan: "Jeg har funnet en lovbok i Jehovahs hus." Og han gav boken til riksskriveren. Sjafan gikk til kongen med den, og samtidig gav han denne melding: "Dine tjenere gjør alt det som er pålagt dem".

Så fortalte han kongen at presten Hilkia hadde gitt ham en bok. Og han leste opp av boken for kongen. Da Josjia hørte det som stod i Torahen, flerret han klærne sine. Så gav han denne befaling til Hilkia og til Ahikam, Sjafans sønn, Abdon, Mikas sønn, riksskriveren Sjafan og kongsmannen Asaja: "Gå og søk råd hos Jehovah for meg og for dem som er igjen i Israel og Juda, om innholdet i denne boken som er funnet. For stor er Jehovahs harme som har flammet opp mot oss, fordi våre fedre ikke har holdt hans bud og ikke gjort alt det som er skrevet i denne boken." (2 Krøn 34:15-16; 18-21)

De samlet seg alle som én på plassen foran Vannporten. De bad Esra, den skriftlærde, hente boken med Moseloven, som Jehovah hadde gitt Israel. Og presten Esra tok Torahen fram for menigheten, for menn og kvinner og alle som kunne forstå det de hørte. Det var den første dagen i den sjuende måneden (Yom Teruah!). Han stod på plassen foran Vannporten fra tidlig om morgenen til midt på dagen og leste opp av Torahen for mennene og kvinnene og alle som kunne forstå det. Og hele folket lyttet oppmerksomt til det som stod i torahboken.

Esra åpnet bokrullen så hele folket så det; for han stod høyere enn de andre. Med det samme han åpnet den, reiste hele folket seg. Esra lovpriste Jehovah, den store Gud, og folket løftet hendene og sa: "Amen, amen." Så bøyde de kne og kastet seg ned for Jehovah med ansiktet mot jorden. Levittene Josva, Bani, Sjerebja, Jamin, Akkub, Sjabbetai, Hodia, Ma'aseja, Kelita, Asarja, Josabad, Hanan og Pelaja forklarte Torahen for folket mens de stod der. De leste opp av Guds torah, stykke for stykke, og forklarte det som ble lest, så folket skjønte det. Stattholderen Nehemja, presten Esra, den skriftlærde, og levittene som underviste folket, sa da til folkemengden: "Denne dagen er helliget Jehovah deres Gud. Dere skal ikke sørge og gråte!" For hele folket gråt da de hørte det som stod i Torahen. Så sa Esra til dem: "Gå nå hjem, spis festkost og drikk søt vin! Send også noe av det til dem som ingen dekker bord for. Denne dagen er jo viet til vår Herre. Vær ikke bedrøvet! For gleden i Jehovah er deres styrke." (Neh 8:1-3; 5-10).

Tempelet gjenreises og gudstjenesten gjenopprettes.
Etter Tempelet var gjenreist går vi inn i den 400 års perioden som ikke er omtalt i Bibelen. Men det siste som står i Tanakh (GT), slik vår bibel er inndelt, er en påminnelse til Israel og alle som sier de tror. Påminnelsen er fra Gud gjennom profeten Malaki:

Kom i hu Torahen ved Moses, min tjener, den jeg påla ham ved Horeb til hele Israel, med dens forskrifter og domsregler. Se, jeg vil sende Elia, profeten, før den kommer, Jehovahs Dag, den store og skremmende: Og han (Elia) skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til sine fedre, så jeg ikke skal komme og ramme Jorden med en forbannelse (Mal 4:4-6).

Så kom Messias!
B'rit Hadashah, Det nye testamente, begynner
med fortellingen om Jeshua. Den kjenner de aller
fleste av dem som leser her, siden kirken jo har
omgjort en hedensk helligdag til en av sine hellig-
dager og lært oss at Jesus (Jeshua) ble født på
denne dagen - noe han ikke ble -

Jeshuas oppgave var å få sitt folk (som etter
hans død og oppstandelse også inkludererer alle
ikke-jøder som tror på Jeshua og vitner om ham
og som i denne troen følger Guds bud (Åpb 12:17 og 14:12)
til å komme tilbake til Gud. Han kom til sine egne, står det (Joh 1:11), men mesteparten av dem tok ikke i mot ham. Likevel, han sonet for alles synder, alle de som tok og tar imot ham som sin Forløser og Forsoner med Gud. Han levde et liv uten synd innenfor Guds Standard, hans torah, som den eneste som har klart det. Slik ga han oss et forbilde om at Torahen ikke bare er "bok-staver", men Ånd, Guds Ånd:

Vi vet at Torahen er åndelig, men jeg er et avmektig menneske, solgt til synden (min iboende). For jeg skjønner ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg Torahen rett i at den er god (Rom 7:14-16).

Jeshua viste veien, han er Veien og han er Torahen, Guds Ord, levd -

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti (Sal 119:105).

Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din torah i mitt hjerte. (Sal 40:9)"

Men dette var det jeg bød dem: "Hør på det jeg sier, så vil jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Gå alltid på den veien jeg byr dere, så skal det gå dere vel. (Jer 7:23)"

Påsken år 31, den nye pakt -
Etter 3,5 år i opplæring av disiplene var tiden inne for Gud å kalle Jeshua tilbake til seg, for å gå videre i sin frelsesplan for "jøde først, så greker". Kvelden den 14. aviv, det vil si etter solnedgang den 13. aviv, holdt Jeshua et kveldsmåltid med sine disipler. Dette var begynnelsen av forberedelsesdagen for høytiden: De usyrede brøds høytid. Det var den dagen 2. Mosebok kaller "påske for Jehovah" hvor påskelammet ble slaktet.

Paktsmåltidet
Jeshua inngikk under dette måltidet en pakt med disiplene. De, som alle var jøder, var utvalgt av Gud og skulle være begynnelsen på en ny flokk av Guds utvalgte folk som skulle spre budskapet om frelsen og forsoningen ved ham og om det kommende Guds Rike, det messianske Riket. Dette riket som alle jødene ventet på. Jeshua ville sone deres synd slik at de kunne bli renset ved ham og de kunne begynne på nytt. Symbolsk ligger vårt gjensvar til denne paktsinnbydelsen i dåpen. Disiplene var allerede døpt i "omvendelsens dåp, men hadde ikke enda mottatt Guds Ånd, som er seglet på de troendes fremtidige arv, evig liv (Ef 1:13 og mange fler). Denne hellige Ånd, Guds Ånd i hjertet (Jer 31:31->) er også den gaven fra Gud i Den nye pakt som gjør en troende i stand til å ville gjøre Guds vilje, noe som er en forutsetning for å kunne bli frelst ved Messias gjenkomst!

Den siste vinen de drakk under måltidet omtalte Jeshua som "Den nye (fornyede) pakt i mitt blod. (Luk 22:20 og 1 Kor 11:25)" Vinen symboliserer hans blod som senere på dagen rant fra hans sår som soning for oss, og brødet symboliserer hans kjød, Livets Brød som vi må "spise" (Joh 6:35 og 48). Under måltidet spiste de vanlig, gjæret brød, men etter hans død og begravelse, på den påfølgende høytiden: De usyrede brøds høytid, spiste de matzah, usyret brød, som vi skal i denne 7 dagers høytiden, fordi vi vil vise at vi, av egen vilje, vil holde oss "usyret" (syndrie) etter at Messias har renset oss ved sin død.

En ny pakt med bedre løfter.
En ny pakt som dette innebar bedre løfter, evig liv, og forbedret natur, ved at Gud selv flytter inn i den troende som inngår pakt med ham ved Jeshua. Denne nye pakten innebærer også et annet soningssystem og presteskap.

Jeshuapakten avskaffet Sinaipaktens gudstjeneste.
Jeshua var det ultimate, endelige og perfekte syndeoffer for alle menneskers synd. Alle som vender om og vil høre Gud til kommer inn under den nådefulle soningen Jeshua sto for! Jeshua levde syndfritt og kunne slik også sone for Adams synd og den forbannelse dennes synd påførte Jordens folk. En slik ny pakt medførte også at Sinaipaktens presteordning ble foreldet og utdatert (Heb 8:13). Det er ikke lenger behov for å ofre stedfortredende dyreblod for synd. Jeshua har avskaffet det ved å gi sitt blod, en gang for alle.

For at ikke denne artikkelen skal bli for lang, må vi be leseren om å lese Hebreerbrevet fra begynnelsen til ut kapittel 10 om dette. Hebreerbrevet er skrevet til messianske jøder, altså Jeshuatroende jøder for å få dem til å forstå at Sinaipaktens ordning er over og at det er opprettet en ny type presteskap, ikke basert på levittenes tjenester, men på jøden Jeshua Messias og hans Ord, som er Gud Jehovahs Ord!:

For med et eneste offer (Jeshua) har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne (renset for syndeskyld). Også Den Hellige Ånd vitner for oss om dette. For først sier Jehovah: Slik er den pakten jeg vil slutte med dem i de dager som kommer (Jer 31:31 ->og Esekiel 36:26-27 ). Og deretter sier han: Jeg vil gi mine lovbud i deres hjerter og skrive dem i deres sinn (ved at Han flytter inn i dem ved sin Ånd). Og deres synder og all deres urett vil jeg ikke minnes mer. Men der det er tilgivelse for syndene, trengs ikke lenger noe offer for synd (slik ordningen var under Den første pakt). Så kan vi da, brødre, i kraft av Jeshuas blod med frimodighet tre inn i helligdommen. Han har innviet en ny og levende vei for oss dit inn gjennom forhenget (det vil si direkte til Gud uten en levittisk yppersteprest som mellommann), det vil si hans jordiske legeme. Når vi har så stor en prest over Guds hus (Jeshua), så la oss tre fram med oppriktig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset for vond sam-vittighet og legemet badet i rent vann (dåpen) (Hebr 10:14-22).

Jeshua er Yppersteprest for Den nye pakt, etter Melkisedeks vis.

Det har Gud selv avgjort:

Hvem var den "mystiske" Melkisedek?
Melkisedek kan synes som en "mystisk" person. Han var uten ættetavle! Han var både konge og prest for den øverste Gud i Salem som var Jerusalems tidligere navn. Men dette var lenge før Moses fikk torahen om presteskapet og gudstjenesteordningen. Det fantes heller ikke noe tempel i Salem på den tiden - Vi hører ikke om noen prest før dette i Bibelen og spesielt ikke en prest som også er konge! Torahen skiller sterkt mellom disse to embetene da den kom. Han fikk også tiende av Abraham, hvilket bekrefter at han var prest. Han møtte også Abraham med brød og vin:

Da Abram hadde slått Kedor-Laomer og de kongene som var med ham, vendte han tilbake. Da kom kongen i Sodoma ut imot ham i Slettedalen, som nå heter Kongedalen. Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud. Han velsignet Abram og sa: "Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud, han som skapte himmelen og Jorden! Lovet være Den Høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd!" Så gav Abram ham tiende av alt (1 Mos 14:17-20).

... I navnet Melkisedek ligger for det første at han er rettferdighetens konge, og dernest at han er konge av Salem, det vil si fredens konge. Han er uten far og uten mor og har ingen ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse, og hans liv tar ikke slutt. Slik er han et bilde på Guds Sønn; han er og blir prest for alltid
(Hebr 7:2-3).

Navnet Melkisedek, som også kan sees på som en tittelen, er sammensatt av substantivet ??? melek som betyr konge eller øverste myndighet og verbet ??? sadeq som betyr å være sann og rettferdig. Vi skal kjenne Bibelen dårlig om vi ikke forstår at denne "mystiske" presten var Jeshua selv, ca 2000 år før han kom i kjøtt og blod - Jeshua ble selv Yppersteprest "etter Melkisedeks vis". Han vil komme igjen som kongenes Konge og Løven av Juda. Før dette gav han oss sitt kjød og blod for vår soning, noe vi minnes ved å ta brød og vin på den dagen han inngikk pakt med sine disipler, slik han først gav dem -

Det er "Melkisedek, Jeshua" som er vår Frelser, Forløser og Yppersteprest!

Når Tempelet ble ødelagt og gudstjenesten etter forordningene gitt i torahen om dette fra Sinai også er borte, er det da kommet noe nytt tempel? Eller skal det bygges et nytt? Det kom faktisk til et nytt umiddelbart etter pinsen år 31 e.Mf, og det bygges på enda! Yppersteprest har det også, som vi har slått fast fra Bibelen:

Da vi nå har en stor yppersteprest som har gått gjennom himlene, Jeshua, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen (Hebr 4:14)!

Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jeshua Messias .

... dere (som tror og lyder) er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys. Før var dere ikke et folk, men nå er dere blitt Guds folk. Før hadde dere ikke fått barmhjertighet, men nå har dere funnet barmhjertighet (1 Pet 2:4-5 og 9-10).

Hvor er Guds Tempel nå?
Vet dere ikke at dere (troende, jøde som greker) er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette tempel er dere (1 Kor 3:16-17).

Vet dere ikke at deres legemer er et tempel for Den Hellige Ånd som er i dere, og som dere har fått av Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv (1 Kor 6:19).

Men hva med gudstjenesten og ofringene?
Begrepet gudstjeneste slik vi kjenner den fra Tabernakel
og Tempeltjenesten har fått et annet innhold og det har
begrepet ofring også. Røkelse er ikke lenger røk osv.
Altså nytt innhold i tidligere begreper. Men egentlig er
dette "nye" ikke nytt. Gud Jehovah har alltid ønsket at
vi skal vende oss til ham og lyd ham, glede oss i ham
og glede ham, ved at vi gjør det han sier - Hadde
menneskene gjort det fra begynnelsen av, var det ikke
nødvendig med et soningssystem! Det kom til på grunn
av synd.

Hebr 10:18
Men der det er tilgivelse for syndene, trengs ikke lenger noe offer for synd.

Sal 51:19
Nei, offer for Gud er en knust ånd. Et hjerte som er brutt og knust, ringeakter du ikke, Gud.

Sal 141:2
La min bønn få gjelde som røkelse for deg, mine løftede hender som offer om kvelden.

Åp 8:3-4
En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg ved alteret. Det ble gitt ham en stor mengde røkelse, som han skulle legge til alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og fra engelens hånd steg det opp for Guds åsyn en sky av røkelse sammen med de helliges bønner.

Ordsp 21:3
Å gjøre det som er rett og rettferdig, er mer verd for Jehovah enn offer.

Rom 12:1
Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.

Rom 15:16-17
... Min hellige tjeneste er å forkynne evangeliet, så folkeslagene (de som vender om) blir et offer som Gud gjerne tar imot, innviet ved Den Hellige Ånd. I Messias Jeshua kan jeg være stolt og glad fordi jeg har denne tjeneste for Gud.

2 Kor 9:10-14
Han som gir "såkorn til den som skal så, og brød til å spise", han skal også gi dere såkorn og la det bære rikt, og grøden av deres rettferdighet skal han gjøre stor. Dere skal ha rikelig av alt, så dere gjerne vil gi. Og så skal takken stige opp til Gud, når vi overbringer gaven. For denne tjenesten, som også er en gudstjeneste, er ikke bare en hjelp for de hellige i deres nød; den skal også vise sin overflod i at mange takker Gud. Når dere har fullført tjenesten og bestått prøven, vil de prise Gud for deres lydighet i bekjennelsen til Messias sitt evangelium og for deres vilje til å gi i fellesskapet med dem og alle de andre. Og de vil be for dere og lengte etter dere på grunn av den rike nåde Gud har gitt dere.

Fil 4:18
Med dette bekrefter jeg at alt er mottatt, nå har jeg overflod. Ja, jeg har mer enn nok, når jeg nå har fått det dere sendte med Epafroditus. Det var som en duft av et offer som Gud gjerne tar imot, og som er til hans behag.

Jak 1:26-27
Den som mener at han dyrker Gud, men ikke holder tungen i tømme, han bedrar seg selv, og hans gudstjeneste er uten verdi. En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden.

1 Pet 2:5
Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jeshua Messias.

Til slutt
Det nye presteskapet under Jeshuapakten, hvor Jeshua selv er Ypperstepresten som går i forbønn for oss hos Faderen, beskrives i Hebreerbrevets 1. - 10. kapittel. Vi håper at du har fått bedre innsikt i hva det vil si for deg å være prest i dette presteskapet. Det er enkelt sagt å følge i hans fotspor.

Det som viser oss om vi har lært Gud å kjenne, er om vi holder hans bud. Den som sier at han kjenner ham, men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder hans ord, i ham er kjærligheten til Gud fullendt. Av dette vet vi at vi er i ham. Den som sier at han er i ham, må leve slik Jeshua levde. Mine kjære! Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt, et bud dere har hatt fra begynnelsen av (i Tanakh/GT). Dette gamle bud er det ord dere har hørt (1 Joh 2:3-7).

Men uten gaven Gud gir i dåpen, etter omvendelse: Det er Guds Ånd, Guds hellige tilstedeværelse i våre hjerter, som lærer og rettleder og påminner, vil vi ikke klare å følge ham. Ja, selv med Guds Ånd i hjertet kan vi falle fordi vi enda også har en menneskenatur å kjempe mot. Den står i mot Guds Standard, men vi skal overvinne denne, med Åndens hjelp. Og så vet Gud at vi er "bare svake mennesker" og at vi trenger hans nåde!
Oh, Gud av miskunn, takk for at din nåde er større enn din Torah. Du tilgir den som vender om og ber om det!