Treenighetslæren

Treenigheten blir kirkens offisielle doktrine.
Læren som de tre teologene fra Kappadokia sto for «gjorde det mulig
for Kirkemøtet i Konstantinopel (år 381) å fastslå Den hellige Ånds guddommelighet, noe som fram til da ikke noe sted var blitt klart hevdet, ei heller i Skriften» (The Harper Collins Encyclopedia of Catholicism, “God,” side. 568). Kirkemøtet kom fram til en bekjennelse som oversatt til norsk (et utdrag) lyder: «Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig. Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet … Vi tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen og Sønnen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene. (Se denne trosbekjennelsen som er blitt hetende Den nikenske trosbekjennelsen i sin helhet her) … Bekjennelsen fastslo også troen på «en hellig, katolsk (som i denne sammenheng betyr universell eller alminnelig, hel eller komplett) og apostolisk kirke. Vi minner om at Jeshua sa at hans Menighet er grunnlagt på apostlenes OG profetenes grunnvoll, det betyr på Tanakhs/GTs og B’rit Hadashahs, NTs, lære).
Med denne bekjennelsen i år 381, som altså ble hetende Den Nikensk-Konstantinopelske Trosbekjennelse (hos oss bare benevnt som Den Nikenske Trosbekjennelse), ble Treenighetslæren, slik den er hevdet i dag, offisiell tro og lære om Guds natur.

Teologiprofessor Richard Hanson sier at et mål for kirkemøtets avgjørelse var å redusere betydningene av ordet «Gud», fra et stort utvalg av alternativer til bare en», slik at «når en vestlig man i dag sier ‘Gud’, da mener han den ene og eneste (treenige) Gud og ikke noe annet» (Studies in Christian Antiquity, 1985, sidene 243-244).
Keiser Theodosius – som selv ble døpt bare et år for han innkalte til kirkemøtet – var, på samme måte som Konstantin, nærmere seks ti-år tidligere, slik et instrument som førte til en svært viktig doktrine for denne kirken. Som historiker Charles Freeman sier: «Det er viktig å huske på at Theodosius selv ikke hadde noen teologisk bakgrunn og at han satte sammen som et dogme (en lære), en doktrine, som inneholdt ikke-kontrollerbare, filosofiske problemer han selv ikke hadde vært klar over. Keiserens lover hadde i realiteten lagt lokk på debatten mens den enda var resultatløs» (side 103).

Andre syn på Guds natur ble forbudt.
Etter at læren var vedtatt, tolererte Theodosius ingen inn-
sigelser eller andre meninger om dette. Han ga ut sitt eget dekret der det sto: «Vi befaler at alle kirker nå lar seg lede av biskoper som bekjenner Fader, Sønn og Hellig Ånd som én Majestet, av den samme storhet og herlighet. Biskoper som ikke påstår noen forskjell ved vanhellig separering (av guddommen), men som bekrefter Treenighetslæren ved å bekjenne Personene og forener Guddommen» (sitat fra Richard Rubenstein, «When Jesus Became God», 1999, side 223).

Straffen for ikke å underkaste seg Treenighetslæren.
Et annet dekret fra Theodosius gikk lengre når det gjaldt påbudet om å underkaste seg den nye læren: «La oss tro på den ene guddommen, Fader, Sønn og Hellig Ånd, som likeverdig majestet og hellig treenighet. Vi bemyndiger de som følger denne loven at de tar tittelen katolske kristne; men når det gjelder de andre, siden de etter vår bedømmelse er tåpelige galninger, pålegger vi at de skal merkes med den foraktelige tittelen kjettere, og de skal ikke tro at de kan gi sine konventikler (forsamlinger) tittelen kirker. De vil i første omgang lide straffen av en guddommelig fordømmelse og deretter den andre straffen, som vår autoritet, som er i samhold med den Himmelske vilje, vil beslutte å utføre» (sammenfattet i «Documents of the Christian Church, Henry Bettenson, editor, 1967, side 22).
Her ser vi at en lære som var fremmed for Jeshua Messias og
Bibelens forfattere ellers, og som aldri ble forkynt av apostlene, ble låst på plass og den sanne, bibelske åpenbaringen om Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd ble låst ute. Alle som ikke var enige i dette var, i samsvar med dekretene fra keiseren og kirkeautoritetene, dømt til å bære tittelen kjettere og bli behandlet deretter. Vi vet av kirkehistorien hva slik «behandling» gikk ut på i alle dens varianter -

Treenighetslæren ble til ved prøving og feiling.
Professor Anthony og Richard Hanson ville summere
historien om denne uvanlige kjeden av hendelser og konklusjoner. Det gjorde de i sin bok: «Reasonable Belief» («Logisk tro»). Boken er en oversikt over den kristne tro med vektlegging på det faktum at Treenighetslæren kom som et resultat av «en teologisk prosess med teologiske oppdagelser som sto på i minst tre hundre år … Det var i virkeligheten en prøve og feile prosess (nærmest som å treffe og bomme), hvor feilingen eller bomningen på ingen måte ble henvist til det uortodokse (feilingen ble altså heller ikke forkastet) … Det vil være tåpelig å beskrive fødselen av Treenighetslæren på noen annen måte» (1980, side 172). Så konkluderer de slik: «Dette var en lang, forvirret prosess hvor forskjellige skoler, eller tankeretninger i kirken utarbeidet et svar på spørsmålet: ‘Hvor guddommelig er Jesus Kristus?’, for så å forsøke å pådytte andre dette synet (med trusler om utestengelse fra kirken og mere til, om de ikke underkastet seg læren) ...Hvis det noen gang var en diskusjon, et kontrovers avgjort ved prøving og feiling så var det denne» (side 175).
Angelikaneren og lærer ved Oxford University, K.E Kirk skriver belysende om Treenighetslærens fødsel følgende: «Den teologiske og filosofiske begrunnelsen for påstanden om Åndens guddommelighet, begynner i det fjerde århundre. Da vender vi oss naturligvis til forfatterne i den tidsperioden for å finne ut hvilke grunner de hadde for sin doktrine. Til vår forbauselse er vi tvunget til å innrømme at de ikke hadde noen …
Denne fadesen i kristen teologi … å lage logisk begrunnelse for hovedpunktene i sin treenighetslære, er virkelig verd å merke seg. Vi blir tvunget til å spørre oss selv, enda før vi kommer til spørsmålet om begrunnelsen for doktrinen, om teologi eller filosofi noen gang har gitt oss noen grunn for at læren de kom til skulle innebære guddommelig treenighet? (“The Evolution of the Doctrine of the Trinity,” publisert i «Essays on the Trinity and the Incarnation», A.E.J. Rawlinson, forfatter, 1928, sidene 221-222).

Karen Armstrong skriver videre: «Etter deres syn ga Treenigheten bare mening som et mystisk eller åndelig eksperiment … Den var ikke en logisk eller intellektuell formulering, men et tenkt paradigme (mønster, forbilde) som forvirret menneskelig logikk. Gregor av Nazianzus gjorde dette klart da han forklarte at når en grunnet på dette med tre-i-en konseptet påførte det en dyp og overveldende følelse som forstyrret tanken og intellektuell klarhet.
’Ikke før har jeg skjønt dette med den Ene, så blir jeg opplyst av briljansen av de Tre; ikke før har jeg klart å skille mellom de Tre, blir jeg ført tilbake til den Ene. Når jeg tenker på en av de Tre, tenker jeg på ham som de Alle og mine øyne fylles; og hovedparten av det jeg tenker blir borte for meg’ (side 117). Det er ikke rart at Treenighetslæren rett og slett er forvirrende for mange kristne i Vesten», konkluderer Armstrong (ibid).

Fortsatte diskusjoner ledet til Kirkemøtet i Konstantinopel.
Året 381 e.Mf., 44 år etter Konstantins død, innkalte keiser
Theodosius den Store til Kirkemøtet i Konstantinopel (dagens Istanbul i Tyrkia). Formålet var å få slutt på diskusjonene. Gregor av Nazianzus, nylig utnevnt til erkebiskop av Konstantinopel, ledet møtet og formante rådet å gå inn for hans syn på Den hellige Ånd.
Historikeren Charles Freeman slår fast: «Så å si ingenting er kjent av den teologiske debatten som gikk for seg på Kirkemøtet i 381, men Gregor håpet selvfølgelig at hans syn om at Ånden var consubstansiell (av samme substans som) med Faderen, skulle få i hvertfall noe aksept. Om det skyldtes at han behandlet saken dumt, eller om det rett og slett ikke var mulig å få til enighet, så nektet i hvertfall «makedonernes biskoper» å godta at Den hellige Ånd var fullt ut guddommelig, og de forlot møtet… Ikke uventet fra Gregor, refset han da biskopene for at de mer gikk for det å ha flertall enn rett og slett å ‘akseptere det guddommelige ord’ om Treenigheten ved den autoritet han (Gregor) hadde» (A.D. 381: Heretics, Pagans and the Dawn of the Monotheistic State, 2008, side. 96).
Gregor ble snart etter syk og måtte trekke seg fra Kirkemøtet. Hvem ville lede det nå? «Slik kom det til at en Nectarius ble valgt til dette. Han var en eldre senator i byen som også hadde vært en populær prefekt, et katolsk overhode for en kirke, en stilling han hadde oppnådd ved å økonomisk understøtte lekene i byen. Han var imidlertid enda ikke døpt kristen … Nectarius viste seg å vite null om teologi, og han måtte derfor først få undervisning om den tro som var nødvendig før han kunne døpes og så bli innsatt» (Freeman, sidene 97-98).
Ganske så spesielt, en mann, som fram til dette møtet ikke var kristen, ble utnevnt til å lede et stort kirkemøte som skulle fastslå hva kirken skulle ha som lære vedrørende Guds natur!

Det nikenske vedtaket gjorde ikke slutt på debatten.
Kirkemøtet i Nikea gjorde likevel ikke slutt på uenighetene.
Karen Armstrong forklarer: «Med keiserens pustende i nakken
på dem klarte Athanasius å presse sin teologi på delegatene. Den tilsynelatende enigheten behaget Konstantin, som selv ikke skjønte seg på de teologiske spissfindighetene. Men faktum er at det ikke var noen enighet på Nikeamøtet. Etter møtet fortsatte biskopene å undervise det de hadde gjort tidligere, og den arianske krisen fortsatte enda i seksti år! Arius og hans folk kjempet for sin sak og klarte å gjenvinne keiserlig gunst. Athanasius ble forvist ikke mindre enn fem ganger. Det var svært vanskelig å få hans syn til til å feste seg» (sidene 110-111).

Uenighet førte til enormt blodbad.
Striden som pågikk over uenighetene var til tider voldelig og
blodig. Om tiden etter Kirkemøtet i Nikea skriver historikeren Will Durant: «Det ble antagelig slaktet flere kristne av andre kristne i de disse to årene (342-3) enn ved alle kristenforfølgelsene som hedningene sto for i hele Roms historie» (The Story of Civilization, Bind 4: The Age of Faith, 1950, side 8). De påsto de var kristne, men med stor grusomhet kjempet og slaktet de hverandre på grunn av ulikt syn på Gud!
Professor Harold Brown, som vi har sitert før, skriver om de påfølgende ti-årene: «I årene mellom 340 og 380 ser historien om doktriner mer ut som en historie om retts- og kirkestrid og om sosial uro … Den sentrale doktrinen (læren) som ble hamret ut i denne perioden ser ofte ut som om den er ført fram ved intriger eller mobb-aktig vold, heller enn ved kristen felles avgjørelse ledet av Guds Hellige Ånd» (side 119).

Debatten skifter til temaet om Den Hellige Ånds natur.
Uenigheten sentrerte seg snart rundt et annet tema: Den hellige Ånds natur.
På kirkemøtet i Nikea sa de ikke annet om Ånden enn følgende: «Vi tror på Den hellige Ånd». «Denne erklæringen så ut til å ha blitt lagt til Athanasius sin versjon mer som et vedheng», skriver Karen Armstrong. «Folk var forvirret når det gjaldt Den hellig Ånd. «Var begrepet bare et synonym for Gud eller var det noe mer?» undret en seg på (side 115). Professor Ryrie, som vi har nevnt før, skriver: «I den andre halvdelen av det fjerde århundre ga tre teologer fra Kappadokia, i dag beliggende i det sentrale Tyrkia, den endelige formen til «Treenighetslæren»» (side 65). De la fram en ide som gikk et steg lengre enn Athanasius’ syn – dette at Faderen, Jeshua og Den hellige Ånd var likeverdig og sammen i ett vesen, og likevel også separate fra hverandre. Disse tre mennene – Basil, biskopen av Cesarea, broren hans Gregor, biskopen av Nyssa og en annen Gregor, Gregor av Nazianzus – var alle «skolert i gresk filosofi» (Armstrong, side 113), noe som uten tvil påvirket deres innstilling og trosgrunnlag (se «Greek Philosophy’s Influence on the Trinity Doctrine», fra side 14).

Arius, en prest fra Alexandria i Egypt, lærte at Messias, siden han var Guds Sønn måtte ha hatt en begynnelse og derfor var en spesiell skapning Gud hadde gjort. Og videre, siden Jeshua var sønn, måtte Faderen nødvendigvis være eldre. Mot denne læren sto Athanasius, en diakon som også var fra Alexandria. Hans syn var en tidlig utgave av Treenighetslæren hvor Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd var en, men samtidig separat fra hverandre. Avgjørelsen om hvilken lære kirken skulle falle ned på om dette hang i stor grad i luften.
I boken A History of God av Karen Armstrong skriver hun: «Da biskopene kom sammen i Nikea den 20. mai året 325 e.Mf. for å orden opp i krisen, var det få som som delte Athanasius sin lære om Messias. De fleste holdt på en mellomting mellom Athanasius og Arius (side 110).
Konstantin var keiser, men nå satt han i en uvanlig stilling hvor han skulle avgjøre en kirkelig doktrine enda han selv ikke var kristen. (Det var for øvrig året etter at han fikk både sin sønn og sin kone myrdet, slik vi nevnte ovenfor). Historikeren Henry Chadwick bekrefter: «Konstantin, i likhet med sin far, tilba Den ubeseirede Solen» (The Early Church, 1993, s. 122). Hva gjelder dette at keiseren omfavnet kristendommen, kommenterer Chadwick dette slik: «Hans omvendelse bør ikke tolkes som en indre erfaring av nåde … Det var for ham en militær sak. Hans forståelse av den kristne doktrine ble aldri særlig klar» (side 125).
Chadwick påstår at Konstantins dåp på dødsleiet i seg selv «uten tvil vitner om hans kristne tro». Det var imidlertid vanlig for herskere å utsette dåpen for slik å unngå å stå til ansvar (overfor Gud) for ting som tortur og henrettelse av kriminelle (side 127). Men denne forklaringen hjelper egentlig ikke til å avgjøre om keiserens omvendelse var ekte. Andre lærde i kirkehistorie hevder at Konstantin aldri egentlig vendte om. I alle fall sa han det ikke. Han forble en solgud-dyrker (mitra-ist) hele livet.

Tilbake til Nikea møtet, to mindretall rådet.
Encyclopedia Britannica sier: «Når det gjelder kirkemøtet i
Nikea var det Konstantin som ledet møtet og aktivt styrte diskusjonene. Han foreslo personlig … den viktige formuleringen som uttrykte Messias’ forhold til Gud i dekretet som Rådet kom fram til … I den største ærefrykt for keiseren, signerte biskopene dekret. Mange av dem mot sin egen overbevisning. Bare to unnlot å signere.» (1971 edition, Bind. 6, “Constantine,” p. 386).
Med keiserens godkjenning forkastet møtet mindretallets syn, det fra Arius. De hadde ikke noe klart syn på hva de skulle erstatte dette med, så de gikk inn for synet til Athanasius – som også var et mindretalls syn. Kirken satte seg slik i den spesielle situasjonen at den fra da av offisielt støttet vedtaket som ble gjort i Nikea, et syn som bare var støttet av et mindretall av de som møtte
Grunnsteinen for en aksept av «Treenigheten» var nå lagt – men det tok mer enn tre århundrer etter Messias Jeshuas død og oppstandelse før denne ubibelske læren slo igjennom!

Konstantin den Store
Et klassisk eksempel på dette var diskusjonen over Messias’
natur som ledet den romerske keiseren, Konstantin den Store,
til å innkalle til det berømte «Kirkemøtet i Nikea» (i det nåværende
vestre Tyrkia) i år 325 e.Mf.. Konstantin blir av mange holdt for å
være den første kristne, romerske keiseren, men han var en faktisk
solgud-tilbeder som bare ble døpt på dødsleiet. Mens han regjerte
fikk han myrdet sin eldste sønn og sin kone. Han var, som mange
av de andre «kirkefedrene» en svoren antisemitt. I et av sine edikt, eller kunngjøringer, omtaler han jødene som «den avskyelige jødiske hop» og «skikkene til disse ondeste mennesker» – selv om dette var skikker som i det aller meste hadde sine røtter i Bibelen og som ble praktisert av Jeshua og apostlene.
Konstantin var keiser i en periode av Romerriket som var preget av stor uro. Hans utfordring var å holde riket samlet. Han forsto hvordan religion kunne medvirke til dette. Dette var et av hoved-motivene hans for å akseptere og sanksjonere den kristne religionen (vi minner om det skillet vi tidligere i artikkelen har vist til mellom den første Menighetens lære og den lære som ble formet av «kirkefedrene» og som vi her kaller kristendom). Men nå støtte Konstantin på enda en ny utfordring og den hadde med den kristne lære å gjøre: Doktrinen om Guds vesen. Diskusjonen om dette ble en uro som kom innenfra og som splittet de kristne i krigslignende leire
Debatten om Guds natur på møtet i Nikea.
"Konstantin kalte sammen til møtet i Nikea i året 325 e.Mf, både av
politiske grunner – for rikets enhets skyld, men også av religiøse
grunner. Hovedtemaet for møtet var det som er blitt kjent som Den arianske strid. Konstantin håpet å få støtte fra de kristne i å sikre tronen og han hadde derfor gitt de kristne mye støtte og gunst og det var i hans interesse å holde kirken levende og samlet. Den arianske striden (om Jeshuas natur) truet denne stabiliteten og styrken. Derfor satte han seg fore å få slutt på denne striden. Antagelig fra den spanske biskopen Hosius kom det et forslag til keiseren om at det kunne innkalles til en synode, et møte hvor alle som representerte kirken, både i vest og øst kunne samles. Da kunne saken løses og harmoni igjen etableres. Konstantin selv hverken kjente til innholdet eller brydde seg om denne kontroversen som sådan, men han var svært interessert i å få en slutt på striden som truet hans posisjon, og han syntes Hosius sitt forslag lød fornuftig" (Arthur Cushman McGiffert: A History of Christian Thought, 1954, vol 1, s. 258).

300 tallet
Ved det andre århundre hadde trofaste medlemmer av Messias sin «lille flokk» (Luk 12:32) i stort omfang blitt spredt på grunn av bølger med forfølgelse. Disse holdt imidlertid strikt fast i vitnesbyrdet om Messias Jeshua og Jehovah Gud Fader og de fulgte Guds torah (Moseloven slik Jeshua viste dem det – Matt 5:17-20; Apg 21:20). Dette til tross for at de ble forfulgt både av romerske myndigheter og også av de som kalte seg kristne, men som i realiteten forkynte «en annen Jeshua» og «et annet evangelium» (2 Kor 11:4; Gal 1:6-9).
Forskjellig oppfatning om Messias’ guddommelighet ledet til konflikt.
I denne settingen var det at doktrinen om «Treenigheten» seilte opp. Mennesker ville forklare Guds vesen ut fra sin egen forstand - De første ti-årene etter Jeshuas forkynnelse, hans død og oppstandelse og de påfølgende, nærmeste århundrene, kom det opp flere meninger eller ideer om hans (Jeshuas) egentlige natur. Var han et menneske? Var han Gud? Var han Gud i et menneskes skikkelse? Var han en illusjon (et bedrag)? Var han kanskje et menneske som ble Gud? Var han skapt av Gud Fader, eller eksisterte han evig med Faderen? Slik kan jo mennesker med gresk kulturbakgrunn og kjærlighet til filosofi spørre!
Alle disse ideene hadde sine talsmenn. Den opprinnelige Menighetens hebraiske tro og forståelse var borte ettersom ny tro kom til, mye av det hentet fra hedenske religioner og gresk filosofi. Dette erstattet den bibelfunderte læren og Jeshua- og disiplenes forklaring av denne.
Vi må ha klart for oss at da den intellektuelle og teologiske debatten tok til i disse tidlige århundrene og de ledet til formuleringen om «Treenigheten», da var den sanne Menigheten stort sett borte fra scenen. Den var drevet «under jorden» og ordet kjettere ble mer og mer brukt om dem.
Derfor ser vi at det i denne stormfulle tiden ikke var debatt mellom Sannhet og usannhet, men mellom usannhet og annen usannhet – et faktum mange moderne lærde ikke tar til seg, men som er viktig å vite for oss.

en ny religion, nå fylt med kompromisser hvor mange ideer og skikker hadde sine røtter i gammel hedendom (en miks av religiøs tro som kalles synkretisme og som var vanlig i det romerske imperiet på den tiden). Dette fikk fotfeste og endret den troen og læren som Jeshua gav disiplene og som var fundamentert på - og bygget videre på «Loven og Profetene», det er en måte å si Tanakh på, det som kalles Det gamle testamente (Apg 24:14).

Historikeren Jesse Hurlbut sier om denne endringenes tid: «Vi kaller den siste tiden i det første århundret, fra år 68 til 100 e.Mf. for «Skyggenes tidsalder», delvis fordi forfølgelsens mørke omhyllet Menigheten, men enda mer fordi denne tidsperioden er den vi vet minst om hva angår Menigheten. Apostelgjerningenes rettledning eller historiske fortelling når ikke så langt ut i tid og kan derfor ikke informere oss, og ingen annen forfatter har kunnet fylle inn det historiske hullet fra denne tiden.
I boken The Story of the Christian Church, 1970, side 33, fortelles det at «Fra om lag 50 år etter Paulus’ død, henger det et slør over Menighetens liv, et slør vi strever med å se bak, og når det til sist dras til side, omkring år 120 e. Mf. er det de første kirkefedrenes skrifter vi finner, og menigheten de beskriver er i mange henseender svært forskjellig fra Menigheten på Peter og Paulus’ tid.»
En ny annerledes menighet vokser.
Denne «svært forskjellige menigheten», som vi her nå
begynner å kalle «Kirken», kom til å vokse i makt og innflytelse og etter noen korte århundrer dominerte den selv det romerske imperiet, Romerriket!

Hvorfor tro på en lære som ikke er bibelsk?
Dette er i korthet hvordan den utrolige læren om Treenigheten
kom til – og hvordan de som ikke ville godta denne læren ble «brennemerket» med titlene kjettere eller vantro. Men burde vi virkelig basere vår tro på Gud etter en doktrine som ikke er å finne i Bibelen og som ikke ble vedtatt før tre hundre år etter Jeshua Messias og apostlene, doktrine som ble debattert og kranglet over i årtier (for ikke å nevne alle århundrene etter dette), doktrine som ble kjørt fram på religiøse møter hvor ledelsen var «ferskinger» eller ikke-troende og som ble avgjort etter prøve og feile metoden»?
Selvsagt ikke. Vi skulle heller søke Guds Ord i Bibelen - ikke ideer fra mennesker – og der finne hvordan Skaperen åpenbarer seg selv -
Hva tror vi i Bibelen Sier og Messiansk.no?
Det spiller ingen rolle hva vi tror. Vi må forholde oss til det Bibelen sier. Vår påstand er at Bibelen sier at Gud er den eneste Gud og han er En. Men Bibelen viser tydelig at Gud har en Sønn, han som blir kalt "Ordet" før han fødes som mennesket og Frelseren Jeshua (navnet betyr Jehovah frelser) (Johannes 1:1). Han blir også kalt Gud (El) og Evig Far i Jesaja 9:6. Hvordan kan Sønnen bli kalt Far? Vi skjønner at dette at Gud er En kan forstås at han er En (og eneste), men likevel sammensatt: Ett. Det tillater også ordet Elohim, som som oftest er grunnordet for oversettelsen Gud, fordi dette er et entallsord som også kan beskrive et flertall, akkurat som vårt ord familie.

Jeshua Messias sa nettopp dette, at han og Faderen er ett (Joh 10:30). Hva er det som gjør at de er ett? De har felles Ånd, Den Hellige Ånd, eller Guds Ånd som gjør at de ikke kan være uenige for Ånden er Guds perfekte natur og vesen, og den er felles for dem. Jeshua er dessuten alltid "plassert" ved Guds høyre hånd. Det viser at det bare er en Gud Fader. Han er Hodet. Vi sier ikke her at det er to likestilte "guder", for Ordet og senerer Jeshua og senere "Lammet", som jo alle er den samme Messias, er alltid nevnt som underordnet Faderen Jehovah. Og det er Faderen vi skal tilbe (F.eks Joh 4:21-23).

Dette Temaet er så dypt og herlig at vil vi gå grundigere inn på det i en egen artikkel for vi har mange skriftsteder som klargjør Guds vesen (i den grad vi kan klargjøre det) og det er slett ikke så vanskelig å forstå, spesielt hvis vi klarer å forstå hva ånd er. Klikk her for hva Ånd er
I motsetning til Konstantin og Theodosius og Nectarius har vi spurt Gud om visdom og vi er ikke "nydøpte".
Hvem vet hva som bor i et menneske, uten menneskets egen ånd? Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud. Vi (troende) har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss. Og om dette taler vi, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. For det som hører Ånden til, tolker vi med ord som hører Ånden til. Men slik et menneske er i seg selv (menneskenaturen), tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis. Men et Åndens menneske kan dømme om alle ting, men selv kan han ikke bedømmes av noen annen. For: hvem kjente Jehovahs forstand så han kan gi ham råd? Men vi har Messias sin forstand (1 Kor 2:11-16).

«Treenigheten» er et begrep som nesten synes å ha
blitt et mantra, et slags must som må være på plass
for at kristne skal kunne kalles ordentlig kristne.
Bekjenner de ikke tro på «Treenigheten» så blir de
ikke godtatt i ganske mange, kristne kretser! Men
hva innebærer «Treenigheten»? Innledningsvis og
grovt forklart innebærer det at Gud er tre likeverdige
«personer». Her er Gud Fader og Gud Sønn og Gud
Den hellige Ånd. Nå er det slik at begrepet «Treenig-
heten» ikke finnes i Bibelen. Det er et menneskeverk
og vi skal fortelle hvordan doktrinen (troslæren) har
oppstått. Og da passer det først at vi siterer Guds for-
maning til Moses etter at han hadde begynt å gi Moses
sin torah (Undervisning, lover og forskrifter, begrenset oversatt til «loven» i de fleste bibler):

Alle de bud jeg gir dere, skal dere legge vinn på å leve etter. Du skal ikke legge noe til og ikke trekke noe fra (5 Mos 12:32).
Og Salomo bekrefter dette:
Jeg skjønte at alt det Gud gjør, varer til evig tid. Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra. Gud har laget det så for at menneskene skal ha age for ham (Fork 3:14).
For en jøde er Treenighetslæren en doktrine om fler-guderi og det er for ham (og det burde det være for oss) vranglære:
Jeg er Jehovah din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg (2 Mos 20:2-3).
Hør, Israel! Jehovah er vår Gud, Jehovah er én (hebr.: echad) (5 Mos 6:4).
Vi i Bibelensier og Messiansk.no er klar over at ordet echad kan oversettes "ett" og det skal vi utdype senere.
Falsk lære ville komme.
Akkurat som Jeshua forutsa og andre skrev ned i B’rit Hadashah, Det nye testamente, viser historiske opptegnelser at falske ideer og lærere sto fram innenfor den tidlige Menigheten, allerede i det første hundreåret, og infiltrerte den med lære utenfra. Messias selv advarte:
"Se til at ingen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Messias! Og de skal føre mange vill" (Matt 24:4-5).
Men det fantes også falske profeter i folket, og på samme måte skal det opptre vranglærere blant dere. De skal lure inn vranglære som fører til undergang, og til og med fornekte den Herre som har løskjøpt dem. Dermed fører de seg selv snart i fortapelse
(2 Pet 2:1).
Mange andre, lignende advarsler kan vi finne i Matt 24:11; Apg 20:29-30; 2 Kor 11:13-15; 2 Tim 4:2-4; 1 Joh 2:18-26; 1 Joh 4:1-3. Vi kan også finne symbolet for forførerne i den første, rytteren på den hvite hesten i Åpenbaringen 6:2. Mange tror at denne rytteren representerer Messias, men det er nettopp det som er faren! Dette er en forfører som rir ut (han red ut allerede på disiplenes tid) og ligner veldig på Messias (en «Lysets engel» - 2 Kor 11:14) og legg merke til at han seirer! Knapt to ti-år etter Messias’ død og oppstandelse skrev Sha’ul, Paulus, at mange troende allerede hadde vendt seg bort … og begynt å følge et annet evangelium, altså en annen lære enn det opprinnelige (Gal 1:6-9). Han skrev at han var nødt til stri med «falske apostler, svikefulle arbeidere, som later som de er Messias’ apostler» (2 Kor 11:13). Et av de store problemene han hadde var at han måtte arbeide mot «falske brødre» (2 Kor 11:26).